-->

Kan du ofre to timer av livet for å hjelpe andre?

 Av: Siri Lyngstad Elvsborg

Det er lett å bli blasert og overfladisk av å vokse opp og bo i Norge. Vi er så innpakket i velferd og behag, tykkere enn den tykkeste bobleplast, at vi noen gang trenger å få en kalddusj av verdens virkelighet for ikke å ende opp som fullstendig apatiske, late og uten medmenneskelige evner. Det er lettere å unngå å se ubehagelighetene enn å oppsøke dem, og det kan virke som at flertallet foretrekker den uvitende og beskyttede tilværelsen som tabloider og reality-tv presenterer oss for. Ved å unngå smalere medier og fora kan man leve i troen om at flått er verdens største trussel for menneskeheten, at Paradise Hotel presenterer hva verdens unge er opptatt av og at lykken i livet kun kan oppnås uten karbohydrater. Ved nærmere ettertanke er reality-tv den mest selvmotsigende tituleringen av hva disse programmene egentlig presenterer, de burde hett fantasy-tv.

Selvfølgelig finnes det mange mennesker i Norge som har et bredere verdenssyn enn som så, men det som bekymrer meg mest er hvor utrolig høy terskelen for å gjøre noe for andre er. Kanskje man er godt informert om situasjonen til verdens flyktninger og synes det er forferdelig og uforståelig hva mennesker på flukt opplever, men å engasjere seg frivillig for de lokale asylsøkerne eller bosatte flyktningene? Nei; det har vi ikke tid til, eller kanskje det blir litt for nært og ubehagelig (og det vil vi helst ikke).

Vel, for å sitere Karpe Diem ”Du har hørt om landminer? Du veit når beinet går av? Hvor frekt er det å grine i Norge med noen stein i skoa?”

Tenk litt på det neste gang du klager over hvor kjipt du har det på jobben eller hvor stress det er med studier og jobb samtidig, og ikke minst neste gang du bruker dette som unnskyldning for å ikke gjøre noe for andre.

Kanskje har man reist på ferie til land som til stadighet bryter menneskerettighetene, det være seg dødsstraff eller krenking av minoriteter, men å gjøre noe med det? Nei – ”hva kan vel én person gjøre” tenker man kanskje?

Det skal jeg fortelle deg; hvert eneste menneske som bryr seg og gjør en liten innsats for noen som ikke er så heldige som oss, kan utgjøre en stor forskjell. Dette har Amnesty bevist flere ganger, med enkeltmennesker verden over som gidder å gjøre en liten innsats for andre. Årets fem paroler for Amnestys TV-aksjon er følgende:

1. Å ytre seg er en menneskerett.

-Har du opplevd å få straff for å ha ytret din mening? Kan du se for deg hvordan det ville vært å leve i et land hvor du aldri kan si hva du mener eller tenker, i redsel for straff og forfølgelse?

2. Å elske er en menneskerett.

-Har du noen gang vært oppriktig redd for hva som vil skje med deg hvis du offentlig viser hvem du elsker i Norge?

3. Trygghet er en menneskerett.

- Hva er trygghet for deg? Foreldre i nærheten? Hus med innlagt vann og strøm? Tilgang på mat og vann ved behov?

4. Å leve i verdige omgivelser er en menneskerett.

- Hva om noen i morgen kommer og river blokka eller huset du bor i, eller fratar deg muligheten til å arbeide? Hva gjør du da?

5. Å bli behandlet rettferdig er en menneskerett.

- Kan du forestille deg at politiet fengsler deg på ubestemt tid fordi du gikk på feil side av veien, eller var ute etter det var mørkt, og at du ikke får tildelt advokat eller blir gitt noen rettssak?

Etter fjorårets rosetog med flere hundre tusen mennesker som viste sin sympati og kjærlighet til de berørte vokste det et lite håp i meg: Vis meg nå at denne omtanken og dette engasjementet gjelder også utenfor landets grenser og meld deg som bøssebærer til årets TV-aksjon, spre budskapet blant dine venner, familie og kollegaer.

Ta på deg det største smilet du har og bruk to timer av én søndag dette året til innsats for mennesker som blir utsatt for krenkelse av ytringsfriheten, blir fratatt retten til å elske hvem de vil, mennesker uten mulighet til å leve i trygge omgivelser, mennesker som urettmessig blir fratatt eiendommene og jobbene sine, eller mennesker i fengsel uten noen form for rettssikkerhet. Du kommer ikke til å angre!