8. mars er internasjonal

Like sikkert som våren…

…og at Regjeringen slipper upopulære og/eller kontroversielle nyheter under store snø- og gledesfylte folkefester, er det faktum at det hver eneste 8.mars dukker opp følgende problemstilling: har Den internasjonale kvinnedagen utspilt sin rolle?

Jeg vil her ta opp bakgrunnen for at et slikt spørsmål kan stilles år etter år etter år. Jeg går ut i fra at de kvinner og menn som i diverse norske medier stiller dette spørsmålet er reflekterte og samfunnsengasjerte mennesker, og at de dermed følger med i det internasjonale nyhetsbildet. De er alt fra skribenter i studentmedier til erfarne journalister, men felles for de fleste av dem er at de sliter med vinkling i denne bestemte artikkelen; hva skal man skrive? Som regel går de i den fellen at de tror spørsmålet om kvinnedagens utspilte rolle er nytenkende og kontroversielt, nøyaktig som den stakkaren i redaksjonen som måtte dekke saken fjor også tenke, og personen året før det igjen. Min innstilling er dermed overtydelig: dette er ikke et kontroversielt og nytenkende spørsmål. Tvert i mot er det så i tiden at det (for å svare med lik populistisk mynt) lukter forsørging og pole-dancing av det.

Bare ved å åpne en tilfeldig avis på en hvilken som helst dag kan grunnlaget for å stille dette spørsmålet trekkes i tvil. Dette med mindre man skjønner hva begrepet internasjonal innebærer i alle sammenhenger med unntak av denne dagen, som fort blir til ”kvinnedagen”. I den norske likestillingskonteksten virker dette som en fullstendig rimelig problemstilling for mange, og det blir dermed både et legitimt og betimelig spørsmål hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle. Det er bare synd at vi er så nasjonalt avgrensede og individualistiske at det er få som merker denne solide avsporingen fra en så viktig internasjonal markering.

Dette tydeliggjøres når de samme journalistene som hadde skrivesperre foran den påtvungne 8.marsspalten dagen etter skriver så blekket spruter om: Afghanske kvinners manglende politiske, økonomiske og kulturelle makt under et kvinnediskriminerende regime, italienske kvinners protester mot Berlusconis kvinnesyn, systematiske voldtekter i krig og konflikt etc. etc. Med mindre man ikke ser noen sammenheng mellom internasjonal politikk, kulturelle forskjeller og likestilling, er det vanskelig å gjøre den internasjonale kvinnedagen aktuell i Norge. Ser man i tillegg hvordan norske myndigheter kan bidra til å påvirke internasjonale kvinneundertrykkende regimer, så vet man at de trenger å se folk som bryr seg gjennom departements- og regjeringsvinduet, der de sitter og jobber overtid med internasjonal handelspolitikk. Med en signatur, en telefonsamtale eller en reise, kan de gjøre endringer – men de gjør det sjelden med mindre de ser at noen vil velge dem på nytt på grunn av det.

I Amnesty Norge og Amnesty Blindern går i år under parolen “Abortlovgivningen i Nicaragua må endres!” I Nicaragua har ikke en kvinne lov til å ta abort under noen omstendigheter, selv ikke der det er fare for hennes liv og helse. Heller ikke i tilfeller av voldtekt og incest. Denne loven ble vedtatt av det regjerende Sandinistpartiet under påvirkning fra den katolske kirken i landet. Det norske Arbeiderpartiet er Sandinistpartiets søsterorganisasjon i Norge, og kan dermed bidra til å endre denne loven, og på denne måten redde flere hundre kvinners liv hvert eneste år. De kan bidra til å endre en lov som er et resultat av lag på lag med kvinnediskriminerende holdninger skapt av religiøs påvirkning og styrt av viljen til politisk makt, som Nicaraguanske kvinner betaler prisen for med sin kropp, sin helse og sine liv. De kan bidra til at kvinner og deres kropper ikke blir brukt i et politisk spill, men; de trenger å se at vi bryr oss. De trenger å se at vi bryr oss om mer enn interiør, aloe vera og billigere bensinpriser.

Siv Jensen bruker ofte seg selv som eksempel når hun får spørsmål om likestilling, og trekker derav den konklusjonen at det er full likestilling. Gro ville ha svart at hun heller aldri led under store hindringer på sin vei til toppen, men at det da jammen ikke hindret henne i å se at det var andre kvinner som led, av andre grunner og på andre steder. Jeg slutter meg til tanken om at den største faren for den norske likestillingsdebatten er at vi tror at vi allerede er der. For hvem er ”vi”?

Jeg håper, at om ikke denne så kanskje neste 8.mars, så vil det dukke opp i det minste èn artikkel som tydelig viser hvordan kvinnediskriminerende tankegods og holdninger styrer politiske beslutninger, og fører til stadige brudd på kvinners menneskerettigheter – både til en viss grad i Norge og i særlig stor grad internasjonalt. Dette fordrer at vi forstår viktigheten av internasjonal kvinnesolidaritet, både denne dagen og resten av året.